Jeg står i Sandvika og skriker

Jeg har reist gjennom et langt liv uten å legge merke til når Premier League starter, men plutselig skjedde noe alvorlig som forandret det meste.

Jeg begynte å se Liverpool-kamper for fem år siden. Det skjedde sammen med gode venner. Jeg var lenge på opplæring. Jeg ble ivrig. Sist sesong så jeg nær samtlige kamper som Liverpool spilte. Jeg blir lett hekta på ting. Jordbær med fløte og sukker. Sykling, svømming. Sopplukking. Solsikker. Sportsfiske. I flere år kunne jeg sitte i timesvis hver dag å spille Wordfeud på mobilen. Jeg kunne holde på med fem spill samtidig. Jeg måtte slutte brått med Wordfeud. Jeg har det slik: Følelsene raser rundt i kroppen. Har du en gang kjent en storlaks i Gaula er det ingen vei tilbake. Det var livsfarlig å begynne med Liverpool.

Mandag denne uken kjente jeg en sterk uro. Premier League startet denne uken. På fredag. Jeg har ikke investert i et Viaplay- abonnement til 750 kroner måneden, som lar meg se engelsk fotball, fordi jeg syns det er grisedyrt. Jeg skriver nå en petit Nettavisen som heter "Drømmen om å se Liverpool til halv pris. Se petiten her

Det er fredag. Jeg bestemmer meg for å se kampen mellom Liverpool  og Bournemouth på en sportspub i Sandvika. Den ligger ved Norges korteste elv. Rønne elv, som bare er 500 meter lang.

Etter at min venn Pål og jeg har badet på Kadettangen, sykler jeg bort til sportsbaren og spør dame bak disken om jeg kan se kampen der. Klokken er 1930. Det er halvannen time til kampstart. Det står reservert-skilt på alle bordene. Her blir det fullt. Damen er helt strålende. Hun har et slik smil som får deg til å komme tilbake etter mer. Som får deg til å tro at mye vil gå din vei. Og det gjør det da også.

Når jeg kommer tilbake til det beste bordet i puben klokka 20.45 har damen snakket med en guttegjeng som jeg tror er fra Etiopia, og de lar meg raust få plass. Jeg håndhilser på alle sammen. Vi drikker øl og spiser potetgull. Det er ikke mangel på det. Liverpool scorer. Klubben har i sommer kjøpt en ny fransk spiller, som jeg ikke helt kan navnet på. Han kostet bare litt over en milliard kroner. Denne spilleren spiller seg gjennom og er litt heldig slik at han flikker ballen i en bue over forsvarerne, tar ned ballen selv og er alene med keeper. Pang i mål. Dette er hva du får for en milliard. I våre dager. Litt senere i kampen skjer de vanlige tingene. Cody Gakpo scorer i et kaos foran mål, han lirker ballen helt nede i høyre hjørne. 2-0. Jeg like Gakpo. Han gjør alltid honnør etter scoring, som om han er en soldat som hilser oss alle med ære og stolthet.

I andre omgang begynner vi å bli ganske sikker på seier, men så kommer Bournemouth på to raske kontringer som det blir mål av. Liverpool er ikke alltid nevneverdig opptatt av forsvar. Dermed står det 2-2, like før slutt, og stemningen mellom meg og etiopierne er, som man vil forstå, preget med en slik ekte sorg som man bare finner i de mørkeste og dystre krokene i livet.

Liverpool setter inn et par innbyttere. Noen sekunder før full tid, kommer Federico Chiesa, får en pasning fra høyre og dunker ballen i mål. Jeg kan knapt huske å ha sett Federico Chiesa score før. Nå må jeg innrømme at jeg elsker den mannen. Jeg står i en sportspub Sandvika, ved siden av Norges korteste elv og jeg skriker. Jeg slår knyttneven gjentatte ganger i luften. Jeg slår hull i luften. Jeg klemmer etiopierne.  Lokalet koker. Jeg registrerer at det nær blir slåsskamp, i andre enden av lokalet, men en av kranglefantene blir kastet ut. Det er noen sekunder igjen av kampen. Mohamed Salah får en langpasning og dribler seg fri, og setter ballen i høyre hjørne, og alt er som det skal være. På Anfield. Liverpool vinner 4 – 2.

På Messenger har jeg en fotball-tråd med kompiser.

-Så kampen i en sportspub i Sandvika. Bare en gjest ble kastet ut, skriver jeg

-Så du fikk ikke sett kampen ferdig, skriver Olav.