Gå til hovedinnhold

Jeg står i Sandvika og skriker


Jeg har reist gjennom et langt liv uten å legge merke til når Premier League starter, men plutselig skjedde noe alvorlig som forandret det meste.

Jeg begynte å se Liverpool-kamper for fem år siden. Det skjedde sammen med gode venner. Jeg var lenge på opplæring. Jeg ble ivrig. Sist sesong så jeg nær samtlige kamper som Liverpool spilte. Jeg blir lett hekta på ting. Jordbær med fløte og sukker. Sykling, svømming. Sopplukking. Solsikker. Sportsfiske. I flere år kunne jeg sitte i timesvis hver dag å spille Wordfeud på mobilen. Jeg kunne holde på med fem spill samtidig. Jeg måtte slutte brått med Wordfeud. Jeg har det slik: Følelsene raser rundt i kroppen. Har du en gang kjent en storlaks i Gaula er det ingen vei tilbake. Det var livsfarlig å begynne med Liverpool.

Mandag denne uken kjente jeg en sterk uro. Premier League startet denne uken. På fredag. Jeg har ikke investert i et Viaplay- abonnement til 750 kroner måneden, som lar meg se engelsk fotball, fordi jeg syns det er grisedyrt. Jeg skriver nå en petit Nettavisen som heter "Drømmen om å se Liverpool til halv pris. Se petiten her

Det er fredag. Jeg bestemmer meg for å se kampen mellom Liverpool  og Bournemouth på en sportspub i Sandvika. Den ligger ved Norges korteste elv. Rønne elv, som bare er 500 meter lang.

Etter at min venn Pål og jeg har badet på Kadettangen, sykler jeg bort til sportsbaren og spør dame bak disken om jeg kan se kampen der. Klokken er 1930. Det er halvannen time til kampstart. Det står reservert-skilt på alle bordene. Her blir det fullt. Damen er helt strålende. Hun har et slik smil som får deg til å komme tilbake etter mer. Som får deg til å tro at mye vil gå din vei. Og det gjør det da også.

Når jeg kommer tilbake til det beste bordet i puben klokka 20.45 har damen snakket med en guttegjeng som jeg tror er fra Etiopia, og de lar meg raust få plass. Jeg håndhilser på alle sammen. Vi drikker øl og spiser potetgull. Det er ikke mangel på det. Liverpool scorer. Klubben har i sommer kjøpt en ny fransk spiller, som jeg ikke helt kan navnet på. Han kostet bare litt over en milliard kroner. Denne spilleren spiller seg gjennom og er litt heldig slik at han flikker ballen i en bue over forsvarerne, tar ned ballen selv og er alene med keeper. Pang i mål. Dette er hva du får for en milliard. I våre dager. Litt senere i kampen skjer de vanlige tingene. Cody Gakpo scorer i et kaos foran mål, han lirker ballen helt nede i høyre hjørne. 2-0. Jeg like Gakpo. Han gjør alltid honnør etter scoring, som om han er en soldat som hilser oss alle med ære og stolthet.

I andre omgang begynner vi å bli ganske sikker på seier, men så kommer Bournemouth på to raske kontringer som det blir mål av. Liverpool er ikke alltid nevneverdig opptatt av forsvar. Dermed står det 2-2, like før slutt, og stemningen mellom meg og etiopierne er, som man vil forstå, preget med en slik ekte sorg som man bare finner i de mørkeste og dystre krokene i livet.

Liverpool setter inn et par innbyttere. Noen sekunder før full tid, kommer Federico Chiesa, får en pasning fra høyre og dunker ballen i mål. Jeg kan knapt huske å ha sett Federico Chiesa score før. Nå må jeg innrømme at jeg elsker den mannen. Jeg står i en sportspub Sandvika, ved siden av Norges korteste elv og jeg skriker. Jeg slår knyttneven gjentatte ganger i luften. Jeg slår hull i luften. Jeg klemmer etiopierne.  Lokalet koker. Jeg registrerer at det nær blir slåsskamp, i andre enden av lokalet, men en av kranglefantene blir kastet ut. Det er noen sekunder igjen av kampen. Mohamed Salah får en langpasning og dribler seg fri, og setter ballen i høyre hjørne, og alt er som det skal være. På Anfield. Liverpool vinner 4 – 2.

På Messenger har jeg en fotball-tråd med kompiser.

-Så kampen i en sportspub i Sandvika. Bare en gjest ble kastet ut, skriver jeg

-Så du fikk ikke sett kampen ferdig, skriver Olav.

Kommentarer

  1. Anonym16. august 2025 kl. 15:39

    Dejlig fortælling - særlig slutkonmentaren er vanvittig!! morsom

    SvarSlett
    Svar
    1. Baard Fiksdal18. august 2025 kl. 09:32

      Tusen takk for ros. Jeg elsker tilbakemeldinger

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer