Frykt er en farlig fiende

Jeg ligger på en seng av mose og kjenner at hjertet dunker hardt. Jeg får lyst til å gråte.

Jeg sykler inn til kantarellåsen i Vestmarka på søndag. Det er årets første sopptur. De bratte bakkene opp fra Vestmarksetra går lett. Jeg plages ikke av varmen som har bestemt seg for å komme tilbake nå i slutten av august og forlenge sommeren.

Etter en halv time tar jeg inn på en kjerrevei og sykler på det som gradvis blir til en sti. En flokk kuer står i veien. Hadde jeg vært min venn Ørjan eller Pål ville jeg sagt at dette er et livsfarlig øyeblikk, men siden jeg er meg selv kommer jeg trygt frem til stedet hvor jeg låser sykkelen til et tre, og går inn i skogen.

Sommeren har vært lang og varm. Naturen er knusktørr. Hvis naturen hadde vært kunde i en hudpleiebutikk, ville jeg sagt at den ville vært en drømmekunde. Det er ikke en våt flekk å se. Noe sted.

I de første klyvene opp åsen, kjenner jeg at hjerter banker og at jeg har lite krefter. Det er mange måneder siden sist jeg kjente hjerteflimmer. Jeg vil helst fortrenge at det er noe galt med meg. Jeg plukker kantareller med den langsomhet som jeg liker så godt. Jeg har en pose hengende på brystet, og når den er full, setter jeg meg ned for å rense soppen.

Jeg har en kniv og en børste. Jeg liker den meditasjonsteknikken det er å fjerne rusk og jord. Når jeg er ferdig legger jeg meg rett ut på skogbunnen. Mosen er myk. Jeg tror ikke du får kjøpt et liggeunderlag som er like deilig som dette. Jeg ser rett opp mellom trærne, som stikker fingre til himmels og gir en mosaikk av blått og grå skydotter. Alt jeg ser. Er vakkert.

Jeg ligger slik en halv time. Jeg har tatt en pille som skal stanse hjerteflimmer. Pillen skal stoppe angrepet og gi meg nye krefter. Jeg venter på at det skal skje, slik det har gjort mange ganger før. Men jeg blir ikke bedre.

Frykt er en farlig fiende. Frykt er en selvoppfyllende profeti. Jo mer du frykter jo større er faren for at noe vondt skal skje. Jeg sykler hjem med frykten min. Det er heldigvis nedoverbakker hele veien hjem.

Jeg glemte å fortelle at en eller annen har plassert en stige på gårdsplassen, som jeg rygger på søndag morgen, slik at stigen med millimeteres presisjon treffer ventilen på det høyre forhjulet. Ventilen brekker og luften renner ut med en så høy, illevarslende og dyr lyd, at kona henger ut av kjøkkenvinduet og roper: «Jeg er virkelig glad for at det ikke var jeg som gjorde det der».

Folk med hjerteflimmer sitter ofte musestille i en sofa og venter på bedre tider. Jeg sitter søndag kveld og ser tre episoder av «Jakten på monstermakrellen» med Bård Tufte Johansen og vennen hans Lars Lenth som håper å få en 300 kilos makrellstørje utenfor Fedje. Det er med Bård Tufte Johansen som Med Woody Allen, deLillos og makrell i tomat. Enten så elsker du dette eller så hater du det intenst. Vi snakker her om noen av de mest polariserende fenomener som finnes. Kona kan ikke fordra Bård Tufte Johansen. Jeg ser TV alene, det meste av søndagskvelden. Det er greit for meg.

Mandag våkner jeg opp uten hjertebank. Frykten er selvsagt ikke helt borte. Jeg kjører det ødelagte dekket til en bildoktor på Rud. Klokken er åtte om morgenen. Alle doktorene står utenfor og røyker når jeg kommer. De er fulle av hjelpsomhet. De smiler og røyker. Jeg liker det.

På tirsdag bestemmer jeg meg for at livet kan fortsette som før. Bildoktoren sender SMS om at hjulet er fikset. Det er bare å komme å hente. Jeg sitter på kontoret når meldingen kommer. Jeg googler og oppdager at verkstedet stenger klokken 16.00. Dette er jo nesten som i gamle dager, da man måtte handle i lunsjpausen om man ville rekke butikkene.

Jeg hopper på sykkelen på Majorstuen og tråkker så fort jeg bare kan, en mil, som er veien hjem. Underveis kommer jeg til å tenke på at vi holder på å skifte tak på huset og at bilen kan være innesperret på gårdsplassen. Jeg sykler nå litt fortere. Klokken er 15.45. Innkjørselen er sperret av en lastebil som driver og heiser materialer og mye annet inn i hagen. Jeg sier høyt: «Å faen».

Men noen sekunder senere oppdager jeg at kona har flyttet bilen ut gaten. Det er bare å sette seg inn å kjøre til Rud.  I bilen sitter jeg og lurer på hvor dyr reparasjonen blir. Jeg frykter det verste. Jeg tipper 1000 kroner. Jeg kommer til Rud klokken 15.52. Hjulet mitt står ved inngangsdøra, ferdig til henting.

Jeg tar frem lommeboka for å betale. Bildoktoren bare vifter meg vekk. Han skal ikke ha betalt. Han vil ikke ha et øre.

Frykt er som du forstår en helt unødvendig ting å drive med. Det kan du bare slutte med, om du holder på med slikt.