På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos
Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har
fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de
varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt.
Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet
fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og
kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i
dette landet, på steder hvor de med
den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer.
Men der sto det altså, ferskentreet til Ola, og bugnet som
et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende.
Søndag kjørte jeg hjem til Høvik og i dag har jeg vært i
butikken og kjøpt 2,2 kilo fersken. Jeg traff en godt voksen bergenser i butikken.
Vi har to ganger sittet i 17.mai-komiteen sammen, så jeg dristet meg til å
spørre om hun kunne oppskriften på fersken-marmelade. Damen sa at jeg heller burde
lage fersken-chutny med chilly, for det er så godt for humøret. Og grillmat.
Jeg er fast bestemt på marmelade. Jeg er ofte det. Jeg mener
bestemt at uten syltetøy blir verden et trist sted. Jeg valgte to typer
fersken, den vanlige runde og oransje, og noen flate fra Paraguay som viste seg å være meget søte og hvite i kjøttet.
Jeg søkte nå på nettet og oppdaget at det fins veldig mange
varianter. Det er så mange valg her i livet. Skal man beholde skallet på? Skal man det? Det er et spørsmål for evigheten.
Jeg besluttet å la skallene falle, selv om det er litt jobb, med kniv eller potetskreller. Jeg fjernet også steinene, og kokte 1,75 kg frukt med 300 gram rabarbra (for syrens skyld). Så la jeg til 4 dl sukker, og en vaniljestang splittet. Jeg varmet opp mange små glass for jeg syns marmelade som dette godt kan fordeles i små porsjoner, kanskje på ost, is, vafler (med rømme) eller på brødskiva. Det er viktigste er at det kan skje et mirakel, eller i det minste noe magisk. Den som venter får se.
Marie skriver: Takk, alt bra her. Har hentet og trøkt ned 2 halvdøde rododendron i hagen. Håper de overlever vinteren.
SvarSlettDen kjempestor krokodillen er en mye bedre bok - be Ola om å utvide med en krokodilledam🐠
Ja, en krokodille eller to i sivet hadde kanskje vært på sin plass... Salamander kan vi iallefall skilte med 👍🏼
SlettRune skriver: Høres godt ut. God skrevet var det også.
SvarSlettOnkelen min, som er biolog, kjøpte på 70 tallet et småbruk i Fon i Vestfold. Kuriositeten, og verdien på småbruket, var at det vokste et ferskentre der. Rett og slett en biologisk under, at det godt inne i landet i Vestfold kunne vokse et ferskentre. Det bar riktignok ikke frukt, ennå, men det var jo bare å vente. Og etter 20 år, kom det frukt. Og den biologiske sensasjonen ble jo slett ikke mindre da ferskentreet begynte å bære pærer!