Gå til hovedinnhold

Vi kunne alle vært indianere i Hitlers reservat

Jeg har tenkt på hva som ville skjedd hvis Hitler vant krigen. Vi ville alle snakket bedre tysk, hatt jernbane frem til Kirkenes og trolig langt bedre veistandard. Nylig har jeg oppdaget at vi også ville vært indianere i et slags natur-reservat for Europa.

Jeg leser en kronikk som forfatteren Sigurd Hoel hadde i Dagbladet i 1946 under tittelen "Bør det bo mennesker i Norge?". Se kronikken her 

Slik oppdager jeg at Hitler hadde en plan om at det meste av Norge skulle bli en rekreasjonspark for fremtidens tyskere — en vill og vakker utkant som kunne brukes til turisme, ferie, jakt og rekreasjon. Dette samsvarte med hans romantiserte syn på natur og "naturlig liv", en sentral idé i nazistisk ideologi.

Hitler ville bygge turisthoteller og "Ferienheime" (ferieboliger) for tyske soldater og borgere. Dette kom til uttrykk gjennom det tyske organisasjonsverket Kraft durch Freude (Styrke gjennom glede), som bygget ferietilbud for arbeidere.

Donald Trumps forslag om å etnisk rense Gaza og gjøre det om til et israelsk feriested, er som man forstår tanker som er tenkt før. 

9. mai 2025

Kommentarer

  1. Du sier noe der

    SvarSlett
  2. Ja, såg ein dokumentar igår om korleis Ventianske borgere befestet Kreta, korpå heile intensjonen likna på invasjonstankane knytt til Grønland. Det ville vere for mykje å bere om vi skulle legge alle ekspanssjonsideane på Trump sine skuldre.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...