Baard Fiksdals blogg

Svigerfar satte opp en utebod for snart 30 år siden i hagen vår. Fordi noen bord nå er råtne, dro jeg til Monter på Stabekk for å kjøpe nye. Jeg tok med meg en planke og spurte: Har dere en slik? Mannen tok meg med på en vandring på lageret, en slags "guided tour" for spesielt interesserte. Jeg får se alt det fine som Monter har å by på. Av plank. Mannen stopper: - Det var rart, sier han. - En slik har vi ikke. Utenfor er det hva man kan kalle en helt alminnelig torsdag ettermiddag i Bærum. Det vil si at trafikken står nesten helt stille på alle veier som er verdt å nevne. Jeg gjør nå noe helt vilt. Jeg kjører til Maxbo på Vækerø. Det er ingen kø inn mot byen. På Maxbo sitter en ung mann som straks viser meg hvor jeg kan finne plank med riktig dimensjon. Han har også en maskin som jeg vil sammenligne med et mirakel. Den kapper opp plankene i nøyaktig riktig lengde slik at de vil passe perfekt inn der de gamle og råtne sto. Så setter jeg meg i bilen og prøver å kjøre fra Væk...

Piggdekk på sykkel, mykere gummi, fanger lett en glassbit. Fredag morgen var fordekket flatt. Slik startet en serie ulykker. Jeg står i grålyset med sykkelen snudd opp ned. Jeg tar av dekket. Det ser nabo Antony, en vennlig kar fra Australia. Han kommer over til min hage for å hjelpe. Sammen tar vi ut slangen, finner hullet, setter inn ny slange og pumper opp. Vi leter etter stedet hvor det står noe skarpt, men fant det ikke. Jeg sykler inn til jobben. Punkterer på ny. Jeg blir stresset når slike ting som sykkel eller bil går i stykker. Jeg har snakket med min venn Jon om dette. Han har en teori. En psykologisk forklaring. Dette har å gjøre med at da vi fikk bil for første gang var vi studenter med dårlig råd. Hvis bilen gikk i stykker, var det katastrofalt dyrt å gjøre noe med problemet. Denne følelsen henger igjen, også når noe er galt med sykkelen. Det er et traume. Jeg kjøpte nye piggdekk for noen uker siden . De kostet 1.500 kroner pr. stykk. Jeg har lyst til å bruke dekket litt...

Jeg spiser lunsj med Bénédicte. Det er mye støy i kantinen. Det er vanskelig å høre hva folk sier. De som har utformet kantinen har vært veldig uheldig med akustikken. Bare så det er sagt. Nå spør Bénédicte om hva jeg skal gjøre i påsken og jeg nevner fluefiske i en saltvann-strøm på Vestlandet. Jeg forklarer at jeg vader ut strømmen og står med vann opp til livet i en vadebukse. Da pleier det å komme en sinna dame som prøver å jage meg bort, fordi hun ikke liker at det står folk og fisker der hun har hytte, men jeg sier da at hun ikke eier strømmen, og at så lenge jeg står ute i vannet kan hun ikke jage meg. Bénédicte er åpenbart interessert og spør om min bekledning. Jeg starter nå en grundig redegjørelse for hva som fins i markedet av vadebukser, alt fra de meget billige i neopren til de superlette og svindyre som puster. Jeg snakker lenge og vel om vadebukser før jeg oppdager at Bénédicte virker veldig forvirret. Nå oppdager jeg at hun tror at jeg står og fisker i badebukser. En ...

Man skal sitte på et håndkle i badstua. Jeg vet jo det, men jeg pleier å sitte på badebuksa. I går kveld kom jeg inn i badstua. Det satt en stor og kraftig kar på benken. Jeg kastet badebuksa der jeg hadde tenkt å sitte. Da skjer katastrofen. Badebuksa glir mellom spilene og havner under benken. Det er en smal glipe, helt umulig å få en hånd ned og fiske opp buksa. Jeg tenker ut en kriseplan. Jeg kan gå dryppende våt ut, med håndkle rundt meg og spørre om hjelp i billettskranken. Kanskje jeg kan låne en kleshenger eller noe annet tynt som jeg kan bruke til å fiske med. Det er en desperat løsning. Jeg innrømmer det. Jeg tenker på at jeg må gå forbi alle mødrene som sitter dere ute og venter på barna sine. Jeg kan kanskje be en av dem om hjelp. Kanskje de har en kleshenger å låne bort. En slik tynn en av metall. Mens jeg tenker på dette, reiser den store mannen på benken seg med et rykk. Dermed oppdager jeg at hele benkeplaten er løs. Jeg kan løfte den til side og får tak i badebuksa, s...