Gå til hovedinnhold

Om jeg er en ramsløk-skurk?

Du kan kjenne lukten som fyller hele dalen. Lukten av Ramsløk, den norske hvitløken.

Det er et eventyr om våren. Ramsløk vokser på fuktige skyggefulle steder i barskog, gjerne som verdifulle hemmeligheter for oss sankere, et sted hvor vi finner gleden, tar den med hjem og legger den på glass. Jeg lager pesto og nyter smaken og synet av den fantastiske grønnfargen.  

Pesto består av 200 gram ramsløk, 4 del olivenolje, 50 gram parmesan, saften av en lime, 1 dl ristede pinjekjerner og 2 ts salt. Dette kjøres i en foodprosessor og er ferdig på noen minutter. Kan lagres på glass i sikkert et år, men er best fersk, særlig i pasta, på ost, laks eller kylling.

Jeg prøver meg også på ramsløk-salt. I går kveld tok jeg 250 gram flaksalt og blandet med most ramsløk, og nå står denne blandingen og tørker på 50 grader i tørkeren i 24 timer. Det blir flott krydder. Og hele huset fylles av godlukt.

Jeg er blitt med i en gruppe som heter Ramsløk på Facebook. Jeg postet bilde av meg selv med sankekurv i skogen på søndag. Jeg fikk mange likes. Men det finnes kanpt et kommentarfelt i verden som er uten moralsk harme. En dame rettet en advarende pekefinger mot meg. Hun lurer på om jeg har plukket i vernede områder. Om jeg har vært på ramsløk-slang. Om jeg er en skurk.

Jeg blir nervøs av slikt. Jeg har googlet verneområder i Bærum. Det viser seg at jeg har plukket 50 meter utenfor grensen. Jeg er på riktig side av loven.  I denne saken. Det er da noe.

13. mai 2025



Kommentarer

  1. Randsone-ramsløktyv. Vederstyggelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er en kommentar som ligner på noe øyvind Lind Fossen kunne sagt

      Slett
  2. Pussig nok mange vernesoner på vestkanten i Oslo. En sammenheng?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!