Gå til hovedinnhold

Kan du følge meg over den første åskammen, bare?

Kirken styrte følelseslivet til folk med hard hånd. Ingeborg Arvola skriver sterkt om dette i boken "Kniven i ilden", om 1860-tallet i Finnmark, og om den kvenske kvinnen Brita Caisa Seipajærvi, som må stå ved alteret til spott og spe fordi hun har fått barn uten å være gift. Hun må stå der under gudstjenesten, fem søndager på rad. Hun må stå der til skam. Brita blir senere dømt til fengselsstraff fordi hun har et forhold til en gift mann. Mannen får fengsel og en årslønn i bot. Kjærligheten koster ham gården, hele hans livsverk. I bok nummer to, Vestersand, oppdager presten at de to bor sammen uten å være gift, og nå vil de få flere år med straffarbeid. Løsningen blir å flykte, gjemme seg i ødemarken. Hvordan det går, får vi vite i bok tre i serien, som ikke er kommet ut enda.

Kirken styrte arbeidsliv med hard hånd. Edvard Hoem forteller om det i "Felemakaren" som foregår på slutten av 1700-tallet og i starten av 1800-tallet i Romsdal og på Nordmøre. Du kunne ikke ta deg jobb og få voksen-lønn hvis du ikke var konfirmert. Bodde du på bygda og konfirmasjon ble avlyst eller utsatt til neste år kunne du i praksis være utestengt fra betalt arbeid i lang tid.

Hoem skriver også om kirkens monopol på forkynnelse og hvordan man fengslet og forfulgte lekmenn som gikk prestene i næringen og forkynte Guds ord. Det mest kjente eksemplet er Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Hoem skriver sterkt om fattigdom som sendte ungene vekk fra gårdene, for å gjøre tjeneste andre steder. De måtte ofte reise langt og så kanskje aldri foreldrene igjen. I en scene spør ungjenta, som skal reise, om broren kan følge henne et stykke på vei, over den første åskammen, bare. Broren sier nei. Han har annet å gjøre. Hun går alene med gråten i halsen.

8. mai 2025

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer