Kan du følge meg over den første åskammen, bare?

Kirken styrte følelseslivet til folk med hard hånd. Ingeborg Arvola skriver sterkt om dette i boken "Kniven i ilden", om 1860-tallet i Finnmark, og om den kvenske kvinnen Brita Caisa Seipajærvi, som må stå ved alteret til spott og spe fordi hun har fått barn uten å være gift. Hun må stå der under gudstjenesten, fem søndager på rad. Hun må stå der til skam. Brita blir senere dømt til fengselsstraff fordi hun har et forhold til en gift mann. Mannen får fengsel og en årslønn i bot. Kjærligheten koster ham gården, hele hans livsverk. I bok nummer to, Vestersand, oppdager presten at de to bor sammen uten å være gift, og nå vil de få flere år med straffarbeid. Løsningen blir å flykte, gjemme seg i ødemarken. Hvordan det går, får vi vite i bok tre i serien, som ikke er kommet ut enda.

Kirken styrte arbeidsliv med hard hånd. Edvard Hoem forteller om det i "Felemakaren" som foregår på slutten av 1700-tallet og i starten av 1800-tallet i Romsdal og på Nordmøre. Du kunne ikke ta deg jobb og få voksen-lønn hvis du ikke var konfirmert. Bodde du på bygda og konfirmasjon ble avlyst eller utsatt til neste år kunne du i praksis være utestengt fra betalt arbeid i lang tid.

Hoem skriver også om kirkens monopol på forkynnelse og hvordan man fengslet og forfulgte lekmenn som gikk prestene i næringen og forkynte Guds ord. Det mest kjente eksemplet er Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Hoem skriver sterkt om fattigdom som sendte ungene vekk fra gårdene, for å gjøre tjeneste andre steder. De måtte ofte reise langt og så kanskje aldri foreldrene igjen. I en scene spør ungjenta, som skal reise, om broren kan følge henne et stykke på vei, over den første åskammen, bare. Broren sier nei. Han har annet å gjøre. Hun går alene med gråten i halsen.

8. mai 2025