Baard Fiksdals blogg

Jeg sitter en lørdag formiddag 24. mai 2025 og leser Aftenposten. Jeg aner fred og slett ingen fare. Da ser jeg en helsides annonse i Aftenposten. Den lover meg 9,5 prosent rente på sparepengene mine. 100 prosent sikkerhet. Jeg blir veldig interessert. Jeg regner straks ut at jeg kan få en solid fortjeneste ved å flytte pengene fra min bank og til noe som kaller seg Glittertind Eiendom. Jeg blir forledet til å tro at dette nærmest er som et fastrenteinnskudd i en seriøs bank, mens det i realiteten er et usikret lån, uten prospekt som viser hvordan mine penger skal investeres.  Jeg er vant til å tenke på Aftenposten som en seriøs avis som sikkert ville stoppet markedsføring som er mer enn tvilsom.   Samme dag nevner jeg dette for kona. Kanskje vi skulle flytte sparepengene. Hun ser på meg med et kritisk blikk. Kanskje du skulle google litt først, sier hun. Jeg går inn på Glittertind Eiendoms nettside. Den ser proff og fin ut. Etter noen lønnsomme minutter med søk på n...

På 1700-tallet var Sommerro en løkke som skulle bli en del av Slottsparken. I 1892 startet Christiania Elektricitetsværk, forløperen til Oslo Lysverker, og samme år ble de første gatelampene tent i byens sentrum. I 1915 hadde alle bydeler fått strøm. I 1917 tegnet arkitektene Bjercke & Eliassen det nye administrasjonsbygget i Sommerrogata på Frogner. Høsten 2022 åpnet Sommerro hotell dørene. 24. mai 2025 fylte jeg 63 år og tok med familien på besøk. Jeg snur meg og tar et bilde i motlyset i døren, der en kvinne på vei inn, står i skarp kontrast, og jeg ser at dette bildet svever et øyeblikk over tid og sted. Dette kunne vært i New York, London eller et hvilket som helst sted hvor eleganse lever luksuriøst.  Vi følger sirkeltrappen opp, stanser ved høye vinduer i andre etasje og jeg tar et bilde av Ekspedisjonshallen, der baren i midten er et kunstverk av opplevelser. Senere på kvelden blir her plass til et helt jazzorkester som bokstavelig talt står på bardisken og du får denne...

Miljødirektoratet vil begrense laksefisket i 42 elver over hele landet. I min elv, Gaula, blir fisket trolig strammet voldsomt inn. Vi får bare ta to smålaks (3 kg) i løpet av sesongen. Alternativet var nok å stenge elvene helt, i år som i fjor. Jeg drar til Rognes i starten av juni. Jeg drar så lenge jeg kan.   Det sitter trolig noen hundretusener med laksefiskere og lurer på hva de skal finne på til sommeren. Jeg har grublet på det samme. Hva skal jeg nå gjøre med mitt sportsfiskeliv? Er det noen vits å fiske laks hvis jeg ikke kan ta med meg fangsten hjem? Jeg grublet. Mens jeg gjorde dette kom jeg til å tenke på en danske som jeg en gang traff på en campingplass på Støren. Jeg hadde leid en hytte og var nærmeste nabo til dansken. Han bodde i campingvogn med kone, en liten hund, fluestenger, vadebukse og en sammenleggbar kombisykkel. Du vet en slik sykkel som har så små hjul at det kan få en godt bespiste og solbrent danske til å virke enormt stor, der han etter sin mor...

Det er 17. mai, i syv-tiden, mens ettermiddagen går mot kveld og jeg sitter i en hage og hører lyden av det jeg først tror er en russebuss, men som viser seg å være en 14 år gammel gutt i en åpenbar ganske dyr dress, som står på en elektrisk sparkesykkel med en gigantisk soundboks mellom bena. Det er en lydmaskin til 12.000 kroner, som gutten er såpass stolt av at han kjører gaten opp og ned et par ganger før han møter vennene sine. De skal inn i en fest like ved der vi sitter i Bærum. De er en flokk på 10-12 ungdommer som alle er wannabe voksne, i pene dresser og kjoler, og jeg legger særlig merke til at mellom 22 varmegrader går det en jente i en kort pelsjakke, som uten å være noen ekspert vil jeg driste meg til å kalle rosa, fluffy kanin, og jeg skjønner nå at denne gaten et øyeblikk er en catwalk som ligger såpass langt fra der jeg vokste opp i Vardø på 60-tallet, at jeg begynner å knise. 19. mai 2025

Jeg syklet gjennom Kjaglidalen i dag, og fordi det i lang tid har vært uvanlig tørt og varmt, lukter landskapet slik det gjerne gjør i dovne sommerferier, som frodig legger seg langs den smale, svingete veien mellom strutsevinger, ramsløk, hvitveis og liljekonvall. Jeg stoppet ved brua over Isielva, like ved småbruket der de i hundrevis av år må ha slåss mot tyngdekraften i all sin tid, forsøkt å berge seg i bratte lier, forsøkt å samle seg til fotfeste og få et liv ut av en liten åkerlapp. Kjaglidalen har fått navnet sitt fra ordet kjage som betyr strev eller anstrengende arbeid. Jeg sykler et stykke nordover i en gjengrodd tunell av trær og stien som strekker seg så langt søndagen rekker, før jeg snur og reiser tilbake samme vei som jeg kom. Det er en tur å bli lykkelig av.

Hvis du kaster en tennisball ut av vinduet på toget mellom Oslo og Bergen, så er sannsynligheten for å treffe en papirkurv på et vilkårlig sted, den samme som sjansen for å vinne i Lotto. Etter dagens hendelser har jeg bestemt for å begynne å spille Lotto. Før jeg går i gang med denne historien må jeg si at jeg opplever rare ting ganske ofte. Jeg kan jo ikke fortelle alt det jeg ser eller opplever for folk vil nekte og tro på alt sammen. Men det jeg nå skal fortelle er helt sant. Kors på halsen. Det startet i går da jeg fikk vite at Gunnar Kagge skal slutte i Aftenposten og bli pensjonist. Jeg har kjent Gunnar i mange år. Han jobbet fire år i NHO for lenge siden og slik ble vi kjent. Dessuten har vi felles venner. Nå viser det seg at Gunnar får et hyggelig beløp i pensjon fra NHO selv om han ikke jobbet her mer enn noen få år. Dette ga meg noe å tenke på. Jeg våknet grytidlig i dag tidlig og formulerte et brev til hun som er direktør for HR-ting i NHO. Jeg ba om å få en avklari...